Her i Norge er vi ganske flinke til å verne natur. Faktisk er 17 % av fastlands-Norge omfattet av en eller annen form for vern - og på Svaldbard er tallet hele 65 %! Ikke verst! Hvorfor er det da så mye mas om mer vern? Er det ikke nok nå? Kan vi ikke få gjøre hva vi vil med resten landet?
Hensikten med naturvern er å ta vare på et representativt utvalg av norsk natur og dermed sørge for å bevare det biologiske mangfoldet. Det virker som et relativt enkelt prinsipp: å verne et utvalg av alle naturtypene og på den måten sørge for leveområder for alle artene våre. Problemet med det norske naturvernet er at det ikke er representativt. Noen områder er nemlig lettere å verne enn andre. Det er mindre kontroversielt å verne områder som det er knyttet få kommersielle interesser til, enn områder som det er sterke ønsker om å utnytte. Resultatet er at norske verneområder omfatter store fjellområder (tenk Rondane, Jotunheimen, Hardangervidda...), men svært lite av lavlandet. Det er nemlig i lavlandet vi mennesker helst vil bo! Det samme vil imidlertid mange andre arter. Det er flere arter som trives med lavlandets gunstige forhold enn det ugjestmilde høyfjellet. Derfor blir det ekstra galt når naturvern først og fremst omfatter høyereliggende strøk.
Skog er en av naturtypene vi har vernet forholdsmessig lite av i dette landet. Bare 2,9 % av den produktive skogen i Norge er vernet. Dette til tross for at nesten halvparten av våre truede arter, spesielt sopp, insekter og lav, holder til i skogen. Ulike sjeldne skogtyper som edelløvskog og sumpskog er det lett å forestille seg at behøver ekstra beskyttelse, men det samme gjør faktisk den norskeste skogen av dem alle: gammel barskog. I lavlandet, hvor den mest produktige skogen finnes og hogsten derfor har vært mest intensiv, skal det godt gjøres å finne skikkelig gammel granskog. Kikket du rundt deg forrige gang du gikk gjennom en granskog? Hvordan så den ut? Relativt unge trær, kanskje plantet på rekke, lite død ved, ingen grove stammer, få planter på bakken? Slik ser mange lavlands-granskoger ut - og der trives ikke de sjeldne artene.
Heldigvis finnes det fremdeles lommer med eldre granskog. Her i Follo vet jeg om noen få. Og ganske riktig: det er der jeg finner skog-rødlisteartene. Særlig sopp som er knyttet til død ved. Sopp tørker lett ut, og små stokker holder dårlig på fuktigheten. Disse artene er derfor avhengig av grove stokker for å overleve. Og hvor finnes slike stokker? I eldre skog hvor trærne har fått vokse seg gamle. Der trærne får dø en naturlig død, finnes også stokker i ulike nedbrytningsstadier: noen som nettopp har falt overende, noen som har ligget i noen år, og noen som er så råtne at de nærmest går i ett med skogbunnen. Dermed finner selv de særeste soppene en stokk de trives på. Og hvis skogen får stå i fred, produseres det stadig ny dødved som de kan flytte over på når stokkene ikke lenger tilfredsstiller artenes strenge krav til levesteder.
Selvfølgelig skal vi drive skogbruk i dette landet. Men kanskje ikke over alt. Det må finnes rom for å ta vare på et utvalg av norsk natur - til glede for de tusenvis av artene som lever der, og for oss som setter pris på dem. Sverige og Finland har hatt ambisjoner om å verne 10% av sin produktive skog. Våre 2,9% er ikke så mye å skryte av i sammenligning. Nedenfor følger et knippe av rødlisteartene som vokser på død ved i gammel, produktiv granskog her i Follo. Dette er ikke urskoger, men skoger som har fått stå i fred så lenge at de begynner å utvikle habitater som de truede skogartene er avhengige av. Noen av skogene på bildene er vernet, andre er det ikke...
Kilder:
Fremstad m.fl. 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. NINA Fagrapport 54.
Fremstad m.fl. 2010. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. NINA-rapport 535.
Fremstad m.fl. 2012. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. NINA-rapport 888.
Henriksen og Hilmo 2015. Hvor finnes de truete artene? Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken.
Miljøstatus 2015. Vernet natur. Fra miljostatus.no.
Statistisk sentralbyrå 2014. Vernede områder. Fra ssb.no.
Hensikten med naturvern er å ta vare på et representativt utvalg av norsk natur og dermed sørge for å bevare det biologiske mangfoldet. Det virker som et relativt enkelt prinsipp: å verne et utvalg av alle naturtypene og på den måten sørge for leveområder for alle artene våre. Problemet med det norske naturvernet er at det ikke er representativt. Noen områder er nemlig lettere å verne enn andre. Det er mindre kontroversielt å verne områder som det er knyttet få kommersielle interesser til, enn områder som det er sterke ønsker om å utnytte. Resultatet er at norske verneområder omfatter store fjellområder (tenk Rondane, Jotunheimen, Hardangervidda...), men svært lite av lavlandet. Det er nemlig i lavlandet vi mennesker helst vil bo! Det samme vil imidlertid mange andre arter. Det er flere arter som trives med lavlandets gunstige forhold enn det ugjestmilde høyfjellet. Derfor blir det ekstra galt når naturvern først og fremst omfatter høyereliggende strøk.
Skog er en av naturtypene vi har vernet forholdsmessig lite av i dette landet. Bare 2,9 % av den produktive skogen i Norge er vernet. Dette til tross for at nesten halvparten av våre truede arter, spesielt sopp, insekter og lav, holder til i skogen. Ulike sjeldne skogtyper som edelløvskog og sumpskog er det lett å forestille seg at behøver ekstra beskyttelse, men det samme gjør faktisk den norskeste skogen av dem alle: gammel barskog. I lavlandet, hvor den mest produktige skogen finnes og hogsten derfor har vært mest intensiv, skal det godt gjøres å finne skikkelig gammel granskog. Kikket du rundt deg forrige gang du gikk gjennom en granskog? Hvordan så den ut? Relativt unge trær, kanskje plantet på rekke, lite død ved, ingen grove stammer, få planter på bakken? Slik ser mange lavlands-granskoger ut - og der trives ikke de sjeldne artene.
 |
| Ung, plantet granskog (t.v.) og eldre granskog med død ved og trær av ulik alder (t.h.) |
 |
| Eldre granskog med død ved i ulike nedbrytningsstadier |
Heldigvis finnes det fremdeles lommer med eldre granskog. Her i Follo vet jeg om noen få. Og ganske riktig: det er der jeg finner skog-rødlisteartene. Særlig sopp som er knyttet til død ved. Sopp tørker lett ut, og små stokker holder dårlig på fuktigheten. Disse artene er derfor avhengig av grove stokker for å overleve. Og hvor finnes slike stokker? I eldre skog hvor trærne har fått vokse seg gamle. Der trærne får dø en naturlig død, finnes også stokker i ulike nedbrytningsstadier: noen som nettopp har falt overende, noen som har ligget i noen år, og noen som er så råtne at de nærmest går i ett med skogbunnen. Dermed finner selv de særeste soppene en stokk de trives på. Og hvis skogen får stå i fred, produseres det stadig ny dødved som de kan flytte over på når stokkene ikke lenger tilfredsstiller artenes strenge krav til levesteder.
Selvfølgelig skal vi drive skogbruk i dette landet. Men kanskje ikke over alt. Det må finnes rom for å ta vare på et utvalg av norsk natur - til glede for de tusenvis av artene som lever der, og for oss som setter pris på dem. Sverige og Finland har hatt ambisjoner om å verne 10% av sin produktive skog. Våre 2,9% er ikke så mye å skryte av i sammenligning. Nedenfor følger et knippe av rødlisteartene som vokser på død ved i gammel, produktiv granskog her i Follo. Dette er ikke urskoger, men skoger som har fått stå i fred så lenge at de begynner å utvikle habitater som de truede skogartene er avhengige av. Noen av skogene på bildene er vernet, andre er det ikke...
 |
| Dynekjuke (Perenniporia subacida) (EN) er en flerårig kjuke som kan dekke hele undersiden av grove granstokker. Hittil er dette den mest truede arten jeg har funnet i Follo-skogene. |
 |
| Sjokoladekjuke (Junghuhnia collabens) (VU) har jeg funnet på tre ulike steder i Follo, alltid på grov gran. Den ser ut til å være avhengig av høy luftfuktighet, for på to av lokalitetene ligger stokkene med sjokoladekjuke over små kildeframspring. |
 |
| Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT) er en sopp som er med på å bryte ned gamle, grove granstokker. Navnet kommer ikke av den mørke kanten (selv om det også kan være et godt kjennetegn), men av mørkere soner i porelaget. |
 |
| Rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT) bærer navnet sitt med rette. Dette er ingen kjuke, men en barksopp. Vanligvis er artsbestemmelse av barksopper vanskelig og noe man overlater til eksperter, men med rynkeskinn er det ingen tvil! |
 |
| Rosenkjuke (Fomitopsis rosea) (NT) er lett å kjenne igjen med sine små, runde fruktlegemer og rosa porelag. I Norge er dette en noe østlig art som ikke trives i områder med for mye nedbør. |
 |
| Bølgekjuke (Spongiporus undosus) (NT) er en relativt sjelden art i Follo som jeg bare har funnet ett sted. |
 |
| Det er ikke bare sopp som er avhengig av død ved. Grønnsko (Buxbaumia viridis) (NT) er en liten mose som vokser på grove, delvis nedbrutte granstokker - men kun der jordsmonnet er litt kalkrikt. |
Kilder:
Fremstad m.fl. 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. NINA Fagrapport 54.
Fremstad m.fl. 2010. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. NINA-rapport 535.
Fremstad m.fl. 2012. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. NINA-rapport 888.
Henriksen og Hilmo 2015. Hvor finnes de truete artene? Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken.
Miljøstatus 2015. Vernet natur. Fra miljostatus.no.
Statistisk sentralbyrå 2014. Vernede områder. Fra ssb.no.
Veldig fin artikkel om skog! Takk!
SvarSlett