Naturens NAVere?

Her jeg ligger på sofaen etter endt arbeidsuke, riktig nok en ganske kort en, trøster jeg meg med at energisparing er en viktig drivkraft i evolusjonen (noe må jeg jo komme på for å unnskylde min manglende tiltakslyst...). Jo mindre energi man behøver for å utføre livsnødvendige aktiviteter, jo større er sjansen for å overleve. En del arter har tatt dette et skritt videre og lar andre gjøre mesteparten av jobben: de er parasitter, eller snyltere. Dette er en lur strategi så lenge ikke så mange bruker den, for da kollapser hele systemet: hvis alle snylter, finnes det ingen å snylte på! I menneskenes verden dukker diskusjonen om snyltere jevnlig opp: NAVerne, de som utnytter velferdsordninger på bekostning av de som virkelig trenger dem. I naturen er snylting ganske vanlig. Hos insektene finner vi for eksempel snylteveps, og hos plantene flere arter av snylterot.

Hos kjukene finnes det faktisk en en egen slekt som kalles for snyltekjuker. De lever på døde eller døende eksemplarer av andre kjuker. For eksempel vokser gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella) (VU) alltid på eller ved gamle rødrandkjuker, vortekjuke (Antrodiella serpula) vokser aldri uten orekjuke, og broddsoppsnyltekjuke (Antrodiella americana) (NT) finnes bare der det vokser tobakksbroddsopp. Klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU) har et tilsvarende tett forhold til gamle granrustkjuker. Vi vet foreløpig ikke sikkert om snyltekjukene faktisk snylter på sine verter, eller om de bare er avhengig av en annen art som legger forholdene til rette: passelig nedbrutt ved, gunstige fuktighetsforhold og næring fra døende hyfer. Uansett mekanisme er det klart at snyltekjukene ikke gidder å gjøre hele jobben selv.

Gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella) (VU) vokser på en gammel rødrandkjuke.

Selv om det kan virke som en lur strategi å utnytte andre, blir du sårbar dersom du er veldig sær på hvem du snylter på. Hvis du er en kjuke som bare lever på én spesiell art, er det ikke lett å finne et gunstig sted å vokse. Når du samtidig sprer deg med sporer som fraktes mer eller mindre tilfeldig rundt med vinden (eller, hvis du er heldig, ved hjelp av biller), er du avhengig av at det finnes mange tilgjengelige voksesteder i nærheten for at kanskje én spore skal ha mulighet til å treffe riktig vert. Flere snyltekjuker er derfor sjeldne. Ikke bare må verten være til stede, men den må være til stede i store mengder. Å leve høyt på andres bekostning høres forlokkende enkelt ut, men det spørs altså hvor kresen du er...

Klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU) på en tilårskommen granrustkjuke.

Vortekjuke (Antrodiella serpula) på orekjuke.

Dette innlegget er inspirert av en tur med Kjukelaget til Nordre Gjersjøli i Oppegård 7. mai. Der så vi en rekke snyltekjuker, inkludert gul snyltekjuke, vortekjuke, klengekjuke og skiferkjuke (Skeletocutis carneogrisea), som vokser på gamle fiolkjuker. Bildene er fra ulike lokaliteter i Follo.